Cricket i Australia

Særlig E. D. Hirsch skriver mye om dette, helt fra 1977, da han fant ut at største forskjellen mellom barn fra hjem med mye kulturell kapital, og de uten, kom etter at barna hadde lært «dekode» bokstavene og forme ord... Han påviste at bakgrunnskunnskap har utrolig mye mer å si for leseforståelse enn vi tror — og at det gir veldig liten verdi å øve spesifikt på leseforståelse...

Han gir et eksempel med en tekst om cricket fra Australia, der man føler at man forstår hvert ord, men ikke har peiling på hva som skjer... Hvis du leser en bok og du ikke vet at Frankrike ligger ved siden av Tyskland, du ikke vet når middelalderen var, eller at en hest har stigbøyler, eller hva en ridderturnering er, eller hva et molekyl er (sånn ca, i allefall at det er noe utrolig lite — detaljer kan komme senere) etc etc, så får man ikke noe ut av teksten, selv om man kan dekode bokstavene og har lært seg masse «leseforståelse-strategier»...

Noen barn får det med seg hjemmefra, og noen får det ikke.

Utjevning

Samtidig er jo en av grunntankene til skolen i Norge å utgjevne forskjeller... Poenget er vel at elever med mer intellektuelle foreldre etc får med seg mye hjemmefra, mens andre ikke gjør det, og uten systematisk fokus på dette fra skolen — geografi, bibelhistorier, vanlig historie, etc, blir skillet større og større...

Og hvis skolen ikke har en målrettet strategi om hvordan de skal gi barna den kunnskapen, gjennom en godt uttenkt kunnskapsbasert læreplan, og godt utformede lærematerialer, som lærebøker, så blir den forskjellen bare større og større. Det holder ikke at noen lærere er heroiske.

Hirsch mener dette er mye av grunnen til det store sosio-økonomiske skillet i USA. Jeg mener dette også er veldig relevant i Norge.

En ting er selvfølgelig at jeg skulle ønske det var mye mer litteratur og kunst og slikt i skolen, og at alle barn fikk mer med seg uansett hvem foreldrene er.

Fra et brev til en litteraturkritiker i NRK, februar 2025

Det jeg ikke påstår

Hvor viktig for samfunnet er det at folk har en god kulturell «oversikt»/«Bildung»? Jeg tror instinktivt at det er det, men hvis jeg må være ærlig med meg selv er det litt vanskelig å argumentere... Det går jo «bra» med Norge... i Italia har de utrolig mye mer klassisk kultur på skolen — er demokratiet eller ordskiftet noe mer sofistikert? Er folk lykkeligere?

Jeg er ingen lærer, har aldri vært det (utenfor universitet) og det er nok mange praktiske ting rundt det å være lærer, og de forordninger de må forholde seg til, som jeg ikke kjenner til. Jeg vet ikke nok om hva som faktisk skjer i skolen i dag. Jeg vet ikke nok om de debattene som har vært i Norge rundt læreplaner etc.

Jeg var jo forsker på pedagogikk (PhD og post doc) og i etterkant virker alt det vi drev på med så meningsløst — i forhold til de utrolig low-hanging fruits som man ikke høster. Det utrolige er at i løpet av hele utdanningen min åpnet vi aldri en lærebok, og så aldri på en nasjonal læreplan...

Og for voksne?

Selv om jeg alltid har vært en lesehest, er det først i voksen alder at jeg har begynt å oppdage mer klassisk litteratur — plutselig leser jeg Shakespeare, Ibsen, Dante, Aeneiden, Illiaden etc. Og ikke bare er det fantastiske litterære verk i seg selv, men de har jo preget hele vår kultur i så utrolig stor grad, så mange referanser, kunstverk, musikk, litteratur, politisk diskusjon som ikke kan forstås uten det grunnteppe...

Fra et brev til en forfatter, august 2024

Masse ting man såvidt har hørt om, men uten at noe er koblet til noe annet, og det blir bare grøt. Det å lese Sapiens eller Guns, germs and Steel og andre «makrohistorier» er spennende, men gjør det jo ikke det døyt bedre hvis man ikke har grunnleggende rammeverk å hekte ting på...

Fra et brev til en lærer ved Humanistskolen i Oslo, august 2025

Spørsmålene til institusjonene står for seg selv →