Fryktens teater, fyrst Ugolino i tårnfengselet

I en tidligere post snakket jeg om to flotte biografier om Johannes Ewald og Herman Wessel. I dag skal vi forfølge et kaninhull fra Ewald-biografien. Ewald var jo veldig inspirert av tyske diktere, og det nevnes i et avsnitt at han ble rådet av von Gerstenberg, som bodde hos foreldrene, til å bli med i en konkurranse.

Frykt-skuespillet Ugolino, Dante…

Det navnet ringte en bjelle, og da jeg slo ham opp, så jeg at han blant annet er kjent for å ha skrevet et “frykt-skuespill” kalt Ugolino. Jeg husker nemlig at jeg leste en oversikt over forskjellige skuespill-sjangre i den perioden da jeg prøvde å forstå hva “Sturm-und-Drang” egentlig ville si, og kom over “frykt-skuespillet”, uten at jeg ble helt på det rene med hva det ville innebære.

Det viser seg så at dette skuespillet er basert på grev Ugolino fra Dantes “Den gudommelige komedie”... Dermed måtte den ned fra hylla, både den italienske skoleversjonen med veldig gode forklaringer, og den norske oversettelsen. Dette er altså en grusom historie om en greve som blir sperret inne i et tårnkammerfengsel med sønnene sine, uten mat og drikke, og beskrivelsen av at de sulter i hjel – hvordan sønnene ber faren om hjelp, og dør en etter en, til faren etterhvert blir gal. Dette er løst basert på livet til Ugolino della Gherardesca. (Fantastisk opplesning av teksten på italiensk).

En ikke så lang tekst, som har inspirert mange kunstnere, bl.a. en berømt statue:

Tydeus og Melanippus, Antigone

Når jeg-personen først møter greven i helvete, er han i ferd med å gnage på en hodeskalle og det sammenlignes med Tydeus og Melanippus, to for meg ukjente greske navn – her må vi lenger tilbake i historien før vi kan gå framover igjen.

Det viser seg at Tydeus er en gresk helt fra tiden før den trojanske krig (historien i Illiaden og Odysseen), han var en av de syv krigsherrer som angrep Theben i det berømte slaget der Antigones to brødre, Polynices og Eteocles var på motsatt side, og drepte hverandre. Creon, som ny konge, utstedte en ordre om at Polynices ikke skulle bli begravet eller motta noen ritualer, fordi han hadde sveket byen, og at den som forbrøt seg mot dette, skulle dø. Antigone trosset ordren, og forsøkte å begrave Polynices, siden hun mener at gudens lov om at alle skal få en begravelse er viktigere enn samfunnets regler (og at familie går først). Hun blir så arrestert av Creon, hennes onkel (hun er også forlovet med Creons sønn).

Antigone er et fantastisk skuespill som setter staten, familien, og etikken (gudene) opp mot hverandre. På NRK Fjernsynsteater er det en oppsetning fra Hålogaland teater, med musikk av Mari Boine. Dette var faktisk den første oppsetningen jeg så fra NRK Fjernsynsteater, og på et slags vis begynnelsen på interessen min for teater.

Det er også en helt fantastisk oppsetning på National Theatre (krever abonnement). Vanligvis er jeg litt skeptisk til slike moderniserte settinger, men det funker her – veldig sterke skuespillerprestasjoner, spesielt av Jodie Whittaker.

Det fascinerende med greske mytologiske historier er at de ofte er spredt over mange forskjellige kilder – dette må jo være historier som har sirkulert på folkemunn og hvert allmeneiendom, men til oss nedkommer de i fragmenter, litt av historien blir fortalt i et skuespill, litt i et annet skuespill, en del blir fortalt av senere historikere i Romertiden (som sikkert hadde tilgang til andre kilder enn de vi har), og ofte er det variasjoner på detaljer, alternative slutter etc.

Episoden mellom Tydeus og Melanippus skjer altså ved beleiringen av Theben. I følge Wikipedia:

Capaneus impiously boasted that not even Zeus could keep him from burning the city. But, as he was scaling the walls, Zeus struck him down with a thunderbolt. Tydeus was mortally wounded by Melanippus, the son of Astacus. A favorite of Athena, the goddess intended to make Tydeus immortal, but the seer Amphiaraus, knowing this, and hating Tydeus, cut off Melanippus' head and gave it to Tydeus, who proceeded to eat the brains of his killer. As was Amphiaraus's intention, Athena was so appalled that she changed her mind and let Tydeus die.

Som sagt er historier om Tydeus, og krigen mot Theben, fortalt i mange versjoner, men det ser ut som om det eneste dokumentet som inneholder akkurat historien om kannibalismen, er Thebaiden, et episk latinsk dikt av Statius fra ca 90 e.Kr. Og der kan vi lese nettopp denne episoden.

Dantes Ugolino i annen litteratur og kunst

Nå som vi har funnet ut hvem Tydeus og Melanippus er, som Dante henspeilte til (og åpenbart forventet seg at leserne på 1200-tallet ville kjenne til), kan vi se på annen litteratur som ble inspirert av Den guddommelige komedien. I Canterbury-fortellingene til Chaucer, som ble skrevet på slutten av 1300-tallet, beskrives Ugolinos skjebne blant 16 andre ulykkelige skjebner i Munkens historie. Det er forresten fascinerende å se hvor relativt lett det er å lese den italienske teksten fra 1200-tallet, sammenlignet med mellomengelsken til Chaucer:

(Morsomt at Chaucer avslutter med å si at hvis man vil høre mer, les Dante).

Percy Shelley publiserte en oversettelse av Dantes dikt, og det sies at det inspirert Byron til å skrive The Prisoner of Chillon, om en berømt fange i slottet som står malerisk til på Genfersjøen (jeg var nede i fangehullet der med sønnen min for et par år siden), som så to av brødrene sine dø ved siden av seg, men faktisk ble sluppet fri tilslutt.

I tillegg til litteratur har Ugolino inspirert flere statuer, f.eks. av Rodin:

og malerier, som denne av D’Arsenio:

Eller denne relieffen der sulten er avbildet som et flyvende monster (av Pierino da Vinci):

og denne, av Henry Fuseli:

Og tilslutt har Gaetano Donizetti satt hele Dantes tekst til fantastisk musikk.

Tilbake til von Gerstenberg og frykt-teateret

Det var litt av en reise, fra 1768 tilbake til 1200-tallet, og til før-Homersk tid, og tilbake. Men nå har vi kontekst, og er klare til å lese skuespillet.

Heldigvis finnes det en Kindle-versjon så vi slipper å tyde gotisk skrift for en gangs skyld. Handlingen i skuespillet er endret og utvidet litt – en av sønnene unnslipper, noe som gir håp en kort stund, men han blir fanget og kommer tilbake.

Her er slutten på skuespillet:

Anselmo. (mens musikken stilner) Salme av fryd! Salme av fryd! Er ikke fullendelsen nådd ved vårt mål? Er frydsalmen ikke også i dødens dal?

Ugolino. Jeg løfter mine øyne mot Gud! Min flengte sjel er helbredet. Med denne arv – med dette løfte – himmel og jord! et løfte som brenner! Langsomt, så sakte, under hver samvittighets angst. Hva? Dager og netter igjennom, å bli angstarret av de vidåpne, nådeløse øynene til dine drepte og dem du lot sulte? Nei! Nei! Nei! Må alle avgrunnens gru-skjelvinger aldri mer tvinge meg til å holde ut! Ved den allmektige Gud – jeg vil ikke! (Han reiser seg opp, som for å løpe mot murveggen.) Du i himmelen! … (stanses brått) Ha! (med blikket hevet mot himmelen) Min Herre og min Dommer! Å, Ugolino! Du lever enda! Du lever – om enn liten nå, foraktet, uverdig å møte prøvelsens dom! Men jeg lever! Svor jeg det? Ved allmektige Gud, svor jeg det! En ed, slik fortvilelsen aldri har svoret! Tre dager i denne skumring, Ugolino! Tre netter i denne skumring! Denne klippebyrden på mitt hjerte – kan den ikke veltes bort? Ja, det er tungt! Eller årtusener hinsides, i mørket bak mørkets slør? Årtusener igjennom, knuse min panne mot alle klippevegger? Ve meg! I hvert skamfullt minne i min udødelige sjel, å dø? Og leve igjen? Og dø igjen? Akk! Det er grufullt! Årtusener igjennom i Skjærsildens svarte flammer? Og nye årtusener til? Og kanskje en evighet, skjelvende for Hevnerens fryktelige åsyn? Og hvordan ville den medfordømte pisaner knurre med tennene! Hvordan ville den medfordømte knurre med tennene! Tilgi meg! Tilgi meg, o min Dommer og Forbarmer! Tilgi meg! Har ikke mine arme, uskyldige barn falt? Stakkars Gaddo! Der vred han seg! Der ligger likene! Stakkars Francesco! Og min Gianetta! Min Gianetta! Og – og – (med kvalt stemme) De klaget ikke! Så hengivne til forråtnelsen! Ingen klage i deres sjel! Akk! Hva om forbryteren selv gjorde opprør!

(Han gråter bittert og skjuler sitt ansikt. Musikken blir mer klagende.)

En umandig tåre! (i edel positur) Kan du binde Syvstjernens bånd? Eller løse Orions belte? Kan du frembringe Morgenstjernen i rette tid? Eller føre Vognen på himmelen over dens barn? Vet du hvordan himmelen skal styres? Eller kan du dens lover anvende på jorden?

(Musikken ebber ut, opphøyet.)

Jeg vil omgjorde mine lender som en mann. Jeg løfter mitt blikk mot Gud. Min flengte sjel er helbredet. Med deg, hånd i hånd, du Snart-Forklarede! (omfavner Anselmo) Og så vær meg lovprist, dere som overga dette legeme til forråtnelse! Helt nær er jeg målet!

Jeg forstod ikke helt “omgjorde mine lender”, men dette er tydeligvis et bibelsk uttrykk der det å “spenne på seg beltet” blir et symbol på å “manne seg opp” foran en prøvelse, slik Ugolino manner seg opp for å dø med løftet hode. F.eks. i Profeten Jeremias: